Death metal er ofte på sitt mest effektive når den formidler noe mer enn bare naken aggresjon. Noen ganger er brutalitet og teknikk nok, men når et band leverer hvert riff og growl som om de direkte kanaliserer en mørk, overjordisk kraft, at er når magien skjer. Til tross for et relativt lavt rykte, THORIUM er akkurat den typen band. Bare deres femte album i en 25 år lang karriere, 'Danmark' utstråler en så sterk følelse av hovmodig, imponert forakt at du med rimelighet kan lure på hvorfor danskene ikke er mye bedre kjent.
Effektivt et utstillingsvindu for den nye line-upen som samlet seg ikke lenge etter utgivelsen av 2018's 'Blasfemi våkner' , 'Danmark' grenser til å være en mesterklasse i death metal-låtskriving. Med en lyd som er forankret i den grandiose brutaliteten til plater som MORBIDE ENGEL 's 'Dominasjon' og HYKLERI 's 'Bortført' men med en håndgripelig svertet strek som går gjennom de langsommere, skumlere øyeblikkene, alt fra åpneren 'Krig kommer' til avslutningen 'Into The Gods' oser av muskulær autoritet. I sannhet, mens THORIUM har aldri laget et dårlig album, 'Danmark' ruver over all deres tidligere innsats, spesielt når det kommer til et albums ønskede flo og fjære. Det starter med bombastiske trusler fra 'Krig kommer' og mid-tempo mytteriet av 'A Crown To Obscurity' , før du suser ned det dødelige kaninhullet for 'Majestet' ; en skjev, AVGJØRE -farget snøstorm av eksplosjoner og scabrous thrash. I motsetning til det dypt usmakelige 'Semen Of The Devil' surfer med på dunkende, kvasi-industriell puls som muliggjør THORIUM å utforske mer vågal dynamikk.
Tar tempoet ned til en ormelignende sliter, 'Den stille lidelse' er et dystert, instrumentalt mellomspill som gir et kort øyeblikk av tilbakeholdenhet; 'Trass' , som følger, er en robust og kortfattet plate av mildt sagt genial, gammeldags perfeksjon.
THORIUM Spar det beste til slutt. 'Reign The Abyss' er dyster, storslått og seriøst jævla fiendtlig, med noen av de beste death/doom-riffene i nyere minne. 'Ni liv' vever post-punk trussel og kjevesprengende D-beats inn i en allerede vellykket formel; uten tvil den fineste sangen her, 'Into The Gods' er hyggelig SKROTT -som i sin forvirrende, non-stop strøm av riff og behendige temposkift. Ingenting av det kommer langt fra allfarvei, men dette bandet har tydeligvis finpusset håndverket sitt i løpet av det siste kvart århundre, og 'Danmark' er både et definitivt utsagn og en dypt stilig styrkedemonstrasjon.
Skrive Ut
