Det er et stille flertall av oss her inne JERN JOMFRU fandom. Jada, vi er glade når Steve Harris varmer opp en tallerken med gjenoppvarmede tidligere herligheter, ansetter en avgangsstudent for å piske opp noen kunstverk (som 'Dødens dans' cover… sheesh!) og pryder oss med en annen stadig mer klønete, blodløs, selvviktig MAIDEN album. Det er litt som å se en stor sommerfilmoppfølger - tenk 'Jurassic Park 3' . Jada, du kaster ned pengene dine, og det er greit. Men er du det spent om det?
Vi sparer vår virkelige entusiasme for BRUCE DICKINSON soloalbum. Når Air Raid Siren samarbeider med Roy Z , resultatene er sjelden mindre enn fantastiske - for pengene mine, 'Fødselsulykke' og 'Det kjemiske bryllupet' er begge bedre album enn noe annet under MAIDEN navn siden 'Syvende sønn av en syvende sønn' tilbake i 1988! Det er en sult her - Bruce høres ut som han bryr seg om emnet og synger. Det er også en kortfattethet - lange sanger kan være kule, men hvis du har ideer verdt fire minutter, her er et nytt konsept - si det om fire minutter . Roy og Bruce er mestere i effektivitet - sanger oversetter sjelden velkomsten eller føles oppblåste og kjedelige.
'Sjelens tyranni' kan skilte med en noe tyngre lyd, men svinger også ut i imponerende omveier. Det akustiske 'Naviger i solens hav' er en tilbakelent, nesten sedat ballade med undervurderte strykere og en bridge som er klassisk Dickinson . 'River of No Return' er humørfylt og uhyggelig, med et truende og smittende gitarriff, men når refrenget kommer rundt, er det alt Bruce , svevende inn i arenasperrene med en av hans patenterte kroker. Denne mannen bare eier refrenger — Jeg vet ikke hva 'river of no return' er, og jeg bryr meg heller ikke, men jeg kommer til å synge den jævla replikken de neste tre ukene.
Låvebrennere liker 'Solens kraft' kan mangle de bwonging forhåndsbasslinjene til Harris eller Nicko McBrain slamrende fyller, men de svulmer med akkurat den metallånden og ren overflod som jeg ønsker MAIDEN fortsatt besatt. Soloingen er inspirert, riffene kjøttfulle, og sangene treffer faktisk det klassiske, men moderne merket så ofte nevnt (og så sjelden oppnådd) av aldrende musikere. Stemningen på albumet skifter ofte, fra den skumle snerren av 'Believil' til det episke tittelsporet, til den mer sommerlige rock and roll følelsen av 'Devil On a Hog' (et nikk tilbake til Dickinson sin soloinnsats tidlig på 90-tallet). Gjennom det hele går imidlertid denne følelsen av at det haster, en aggressiv lidenskap for musikken som virkelig gir liv til hvert spor.
'Sjelens tyranni' markerer tre på rad for BRUCE DICKINSON (fire hvis du, som meg, trodde hans 'radikale avgang' på SKUNKWORKS albumet var nok en fin metallplate). Ti flere stilige, tunge sanger av høy kvalitet fra en av metallens all-time store stemmer (og en av dens mest undervurderte gitarister/produsenter) – hva mer kan du ønske deg?
Skrive Ut
